fredag 16. november 2012

Arbeidsledig

Nå har jeg vært arbeidsledig i ett år. Jeg har hatt små oppdrag her og der og startet mitt eget foretak som har gitt meg en liten etableringsgnist, men jeg har vært avhengig av støtte fra staten i tolv måneder. Jeg kan likevel ikke si at jeg vet, fullt og helt, hva det vil si å være arbeidsledig. Jeg har jobbet meg opp til en norsk rettighet som sier at jeg skal motta dagpenger. Jeg spiser meg mett hver dag og selv om jeg får inn halvparten av det jeg tjente i min forrige jobb, så føler jeg meg trygg. Jeg trenger ikke å bekymre meg for ubetalte sykeforsikringer eller tenke på hvordan jeg skal forsørge min familie. Fordi jeg bor i Norge, så klarer jeg meg. Og vel så det.

Men jeg kan fortelle deg hvordan det føles å ikke ha en jobb å gå til. Hvordan man sakte men sikkert mister troen på sin egen styrke, først ovenfor andre, og så for seg selv. Hvordan man henter seg selv opp og forklarer at dette bare er midlertidig. Men så blir midlertidig lengre og snart er det en realitet man må se i øynene. En realitet som sier at du ikke er god nok til det du mener at du kan. En virkelighet om et samfunn som går videre uten deg. Ikke fordi du gikk, men fordi du ikke er ønsket.

Jeg har vært arbeidsledig like lenge som jeg bodde på Madagaskar. Året der lærte meg mye, det ga meg et nytt perspektiv på livet og fant frem det beste i meg. Hva er det meningen at denne perioden skal lære meg? Det må da finnes en samfunnsmessig mening med meg som går lenger enn til NAV-kontoret?

Det er nå nylig at jeg ser verdien av denne ventingen. Først og fremst blir alt det som før var godt, enda bedre. Jeg blir enda mer takknemlig for det gode rundt meg. Jeg kjenner at håpet blir utfordret, og derfor forsterket. Og, jeg ser verdien av realiteten. Ærligheten som rives frem og lar meg smake på flere av livets sider. Uten utfordringer står man på stedet hvil. Alt skal ikke alltid være behagelig. Når man har det behagelig kan man jobbe bevisst med seg selv, men når utfordringer er til stedet, jobber den med meg og etterlater seg et bredere perspektiv, en brikke i det uendelige puslespillet. Jeg vil ikke finne alle brikkene, jeg vet at ingen av oss menneskelige har muligheten til det. Men jeg vil finne nok til å bygge opp den jeg vil være. Og, det er tydelig at det ikke alltid er meningen at man skal kunne velge brikke, fordi man er en del av noe langt større.

lørdag 20. oktober 2012

Delte røtter

Jeg tror at all flyttingen, reisingen, tilpasningen, lærdommen og inntrykkene har gitt meg mange skatter. Skatter som har gjort meg til den jeg er i dag. Verdifulle tanker som har gitt meg kunnskap, men også en smak av virkeligheten. Jeg er alltid sulten på nye eventyr, nye utfordringer og nye bilder til å lagre både i hodet, hjertet, men også på filmrullen.

Men er jeg rastløs?
Jeg er ikke helt sikker.

Jeg ønsker som de fleste stabilitet og ro i sjela. Men jeg trenger en kombinasjon. En kombinasjon som lar meg smake på alle livets deilige frukter samtidig som jeg har et hjem.

Jeg har pustet frisk luft i landet lengst vekke, kravlet meg gjennom Afrikas tetteste jungel, smakt på vannet fra en ensom elv, delt varmen fra et bål der pepper'n gror. Også er det her, her hvor nasjonaliteten min sier at jeg hører hjemme. Overalt hvor jeg har dratt, overalt hvor jeg er, blir jeg i en eller annen form bydd på kjærlighet. Jeg samler det opp, kapsler det inn. Jeg absorberer hvert et smil, hver gode tanke.

Jeg ønsker aldri å vende ryggen til, permanent. Jeg ønsker å komme tilbake til alle stedene hvor jeg har hjerter som banker i takt med mitt. Jeg ønsker å bli værende, fordi her er det så mye godt.

Jeg er heldig, takknemlig. Denne vemodigheten som av og til dukker opp er kjærlighet til dere som har bidratt til alle mine gode minner. Jeg er klar for å samle mange flere. Akkurat nå står alle veier åpne, hvert et steg vil avgjør hvilken vei jeg velger. Ser jeg deg der?

tirsdag 16. oktober 2012

It's been a while

Jeg har flyktige tanker, til tider mer som en lydløs storm. Jeg prøver å ta tak i noen ord, følelser, men ofte holder jeg ikke fast ved dem. De eier for mye sannhet, virkelighet. Realitet.

Jeg har mye jeg må finne ut av. Hvordan jeg skal gjøre det uten å tenke, er foreløpig uvisst. Men jeg har tro, håp, kjærlighet og frihet. Det for meg er nok til å stole på at jeg kommer til å klare meg, at ting ikke alltid skal være så frustrerende.

Jeg får til stadighet høre at jeg er så positiv, at jeg ser så lyst på ting. Jeg gjør det, og har tenkt å fortsette med det. Men det betyr ikke at jeg har mine dager, mine øyeblikk hvor jeg føler at jeg har flere spørsmål enn svar. Disse spørsmålene kommer ofte i disse dager. Jeg prøver å berolige meg selv med at jeg har svaret på det viktigste, og at det i seg selv må bære meg til jeg har funnet flere svar som gjør at jeg kan lære å ta noen steg selv, igjen.

Forøvrig er høsten meget vakker.


torsdag 9. august 2012

I dag fikk forretningsplanen min en Næringsfaglig Vurdering


Det vil si at noen som kan mer om etablering og foretak og denslags vurderte om mine ord og budsjett oser potensiale, slik at gode, trofaste NAV kan bistå med støtte i etableringsfasen av foretaket. Altså; om jeg kan bruke de neste tre månedene (og gjerne mer, om jeg overbeviser meg selv) på å være min egen sjef.

Gjerne det, takk.

(Jeg har problemer med sjefer. Autoriteter, generelt, kanskje. Jeg kan jobbe i team, om vi alle er likestilte. Men jeg ønsker ingen over meg, heller ingen under. Om noen skal sjefe over meg, skal det være meg. Det sier kanskje litt om hvorfor jeg i dag er Arbeidsledig og NAV-bruker. NAV-BRUKER. NAV-BRUKER. Konnotasjonene stinker.)

Etter halvannen time med Bevisst Kroppsspråk, Tørre Vitser, samt Fast Håndtrykk, hadde fagmannen (som var, for øvrig, veldig hyggelig) og jeg kommet frem til at jeg kan gå videre med forretningsplanen min. Det vil si at jeg kun trenger et bekreftende JA fra NAV, og så er jeg etablerer, forretningskvinne, superhelt- you name it - så lenge det høres kult ut.

Jeg gleder meg.
Stort.

Det er ingen grunn til at NAV ikke skal gi meg støtte nå som jeg har fått en Næringsfaglig Vurdering som tilsier at jeg kan drive forretning.

Jeg er likevel usikker på om jeg kan.

Men jeg skal prøve.

mandag 30. juli 2012

Søker, leter, finner, søker

Jeg lytter til musikk. Jeg ser på de lyserosa skyene som dras over den blå himmelen. Jeg liker å sitte her med musikk på ørene og titte ut. De flertallige vinduene på andre siden av gaten virker ikke truende. Vi vet om hverandre, tolerer hverandre. Tiltross for at vi aldri har sagt hei. Mannen, som fortsatt er litt gutt, bor i tredje etasje. Han går stadig skjorteløs, og styrer veldig på kjøkkenet. Jeg foretrekker kanskje det andre kjønn, men han kan være en fryd for alle og enhver. De i leiligheten til høyre for mr. Hunk er alle svensker. Hvis det bor nordmenn der, lager de hvertfall ikke like mye lyd. De er, kanskje ikke overraskende; partymennesker. En ny lørdag byr på sminke, travle føtter og luftig hår som gjør seg klar for Byen. I øverste etasje, ovenfor mr. Hunk, bor det en katt. Jeg har sett lite til menneskene han deler leilighet med, men de skal alltid ha vinduet på vidt gap. Noen ganger er jeg sikker på at katten kommer til å ramle ned, slik som den balanserer på kanten, som knapt kan kalles en vinduskarm.

Jeg har søkt på en hel del jobber i dag. Må ha inntekt i tillegg til mitt nyetablerte foretak, som foreløpig kun har hatt utgifter. Håper på intervju.

Jeg tenker masse for tiden. Vondtihodettenkning.

onsdag 27. juni 2012


Jeg titter rundt meg. Vinduet står på vidt gap; inviterer sommernatten inn i stua hvor jeg sitter med dempet belysning. Skyene seiler avgårde, den lyseblå himmelen skimtes så vidt. En ensom fugl sprer sine vinger over hustakene, jeg ser ikke hvor den skal eller hvor den lander. Men jeg ser den er fri. Ikke fri for bekymringer, men fri til å fly hvorhen den vil, fri til å søke, drømme. 

Disse øyeblikkene åpner noe; en ellers neglisjert og halvveis lukket luke inni meg. Jeg higer etter harmoni, ro i sjela, og nå, uten arbeid, finner jeg den. Jeg ser ikke alt klart, jeg har fortsatt mange spørsmål. Men nå gjør ikke uvissheten vondt. Et forfriskende vindkast finner veien inn til meg, jeg lytter til beroligende ord.

Jeg er her.

onsdag 16. mai 2012

min venn, når det passer?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor utdrikningslag stort sett skal være kjønnseksklusive. Til dags dato har jeg hørt om ett utdrikningslag hvor dette ikke var tilfelle - samboeren min er invitert til kameratens - til tross for at hun kommer til å bli den eneste jenta. Er ikke det viktigste at man samles med gode venner og har det gøy?

Vi har for lengst kommet forbi stadiet hvor gutter og jenter ikke skal være nære venner. Interesser er mye oftere fellesnevneren for gode vennskap enn det man har mellom beina. Hvorfor er det derfor fortsatt sånn at noen venner blir ekskluderte fra en opplevelsesrik dag som skal forsterke og forbedre relasjoner? Vi har ekteskap som inngås mellom mennesker av samme kjønn, jenter som liker paintball, gutter som liker å strikke. Hvorfor har vi kjørt oss fast i denne tradisjonen?

Kvinner programmerer og menn gråter på TV.

En guttekveld er en guttekveld fordi man slipper dramaet, sladderen og alt annet som følger med hvis en jente blir invitert. I tillegg kan man snakke så mye man vil om pupper og fine damer. Jeg har kompiser som sladrer mer enn Gabbie Solís. Jeg har venninner som nesten mister pusten om de ser en fin pupp. En jentekveld er en jentekveld fordi man kan bruke timer foran speilet slik at sminken sitter som den skal, mens man krydrer rykter om de som ikke kunne komme. Jeg kunne aldri tenke meg å donere timer av mitt liv til slikt.

Menn triller barnevogner, kvinner forsørger.

Om jeg noen gang får et utdrikningslag, så håper jeg at mine fantastiske venner er der for å dele dagen med meg - uavhengig av informasjonen i passene deres.

lørdag 28. april 2012

mellomfasen

Jeg har tråkket meg inn på et jorde, det er flatt, stort og åpent - men jeg skimter mange ulike stier i horisonten som fører til nye terreng. Jeg tar mange steg, men det er ennå et stykke igjen før jeg vet hvor jeg skal sikte meg inn. Jeg klarer ikke å se ting helt tydelig, men jeg nyter likevel friheten over å ha så mange valg.

Det hender at jeg befinner meg på slike jorder. Andre vil kanskje si at de befinner seg ved et veiskille, men jeg føler ikke at jeg står helt fast- at jeg ikke kommer meg noe sted før jeg tar et valg. Heller har jeg ikke et bestemt antall veier jeg må velge mellom; stiene forandrer seg i takt med det jeg plukker opp av erfaringer mens jeg vandrer på jordet. Jeg er ikke fanget. Det spirer og gror under føttene mine. Jeg kan trives her, inntil videre.

Sånn går det når man har tid til å filosofere.

søndag 8. april 2012

det spinner



Påsken har gitt meg masse tid til å tenke. Mye på hva jeg ønsker, føler, vil. Jeg prøver stadig å bli bedre kjent med meg selv; for å bli en bedre person, kjæreste, hundeeier, datter, søster, tante - jeg har mye å ta av. Men også for å få det bedre med meg selv. Jeg kjenner det er godt at jeg aldri blir perfekt, for det å jobbe mot nye høyder er befriende på så mange måter. Jeg nyter reisen opp like mye som utsikten i seg selv.

Jeg har lest mye om ulike personligheter og ved hjelp av et verktøy basert på Carl Jungs typeterio er jeg definert som en INFP. Jeg liker ikke å definere meg selv absolutt- på noe som helst vis. Jeg vil heller kysse en jente enn en gutt - men  du likevel kalle meg lesbisk? Disse merkelappen hele kroppen min er dekket med er ubehagelige. Jeg er meg - uansett hvordan du ønsker å definere meg med store dømmende ord. Men denne definisjonen, de fire store bokstavene som beskriver personligheten min har vært en slags åpenbaring. Jeg har tidligere tatt testen og blitt fascinert, men det er nå i løpet av de siste dagene at jeg virkelig har lært meg å se nytten av resultatet.

Jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg stort sett lar meg styre av følelser og verdier - at jeg ikke alltid ser nytten av fakta og orden. Å handle impulsivt er særdeles tiltrekkende for meg. Dette bekrefter også denne "simple" testen bare ved å sette meg i en bås av en I (Introversion), en N (iNtuition), en F (Feelings) og en P (Perception).

Videre kan bokstavkoden (finn din her) brukes til å søke/google om hvordan denne personlighetstypen generelt reagerer og tenker i ulike situasjoner. Det er fantastisk å lære at jeg handler ut i fra personlighet - og ikke alltid ut i fra det jeg har lært eller det som er rett og galt i forhold til den "generelle sannheten". Jeg skal prøve å ikke filosofere for fjernt og abstrakt - men dette bare bekrefter ytterligere at vi på mange områder er født med en bestemt personlighet. Jeg har tatt denne testen flere ganger i løpet av de siste årene, og resultatet blir så og si identisk hver eneste gang. Selvfølgelig blir man formet ut i fra erfaringer og ny kunnskap - dette er i stadig dynamikk. MEN, personligheten min er og blir den samme. Måten jeg oppfatter ting, reagerer på, tankegangen min- det er alt MITT. Jeg har selvfølgelig blitt påvirket som barn, men det er nå når jeg begynner å bli eldre og rikere på erfaringer at jeg virkelig ser hva jeg setter pris på og forstår hvorfor jeg handler og tenker som jeg gjør. Jeg legger vekk ting jeg har lært i oppveksten, fordi det rett og slett ikke passer meg. Råd jeg tidligere har tenkt har vært ulogiske får plutselig verdi. Jeg velger ut i fra hvem jeg er og ikke ut i fra hva jeg har blitt fortalt.

Jeg hører visstnok til den personlighetstypen som er mest sjelden av de alle. De sier det skal være vanskelig å være i et forhold/kommunisere med meg fordi jeg ofte lever inni mitt eget hode og lar konklusjonene derfra styre hvordan jeg er utad. Jeg er visst vanskelig å forstå, det er kanskje også derfor INFP'er ofte også holder følelsene for seg selv. Jeg vet selv at jeg har vanskelig for å åpne meg og dele det aller innerste. Jeg kan snakke om intime ting, vise følelser, men det betyr ikke at jeg slipper deg helt inn. Fordi - du mest sannsynligvis ikke vil forstå.

Det som er så fint ved å bli mer bevisst på sin egen kommunikasjon er at man kan lese hverandres handlinger mer som et språk som stadig trenger oversettelser. Jeg ser selv alle de ulike misforståelsene mellom meg selv og andre (samboer, far, venner, naboer) som kunne vært unngått om vi hadde lært å oversette språkene vi bruker.

Et ord har ofte samme betydning for deg og meg - men konnotasjonene er stort sett forskjellige. Hvis jeg sier "opplevelse", havner en av tankene mine på Madagaskar og året jeg tilbrakte der, som forandret livet mitt på så mange, fine måter. Plutselig løper jeg i troperegn og kjenner gleden av Afrika i hele meg.

Hvor er du?

onsdag 4. april 2012

utålmodig gründer



Men gründer, lell! Jeg er i ferd med å starte enpersonforetak. Det er fantastisk og skummelt- og kanskje en smule naivt. Det vil vise seg.

Jeg har selvfølgelig allerede designet den visuelle profilen (publiseres når "alt annet" er i boks). Nå gjelder det "bare" å sette seg inn i hva jeg kan tilby staten uten å risikere personlig konkurs (ikke at noen av bankkontiene mine står i pluss for tiden). Jeg har googlet og lest og... akkurat i det jeg tror at jeg har forstått - forstår jeg at jeg har misforstått det meste.

Jeg har studert en hel drøss ulike teorier på universitetsnivå, men DETTE, dette er kronglete greier. Jeg tror egentlig at det jeg skal bokføre og levere er uhyre enkelt; men ingen klarer å forklare prosedyren med brukbart språk. Det er så masse som skal holdes styr på- regnskapskoder, innleveringer, fakturering, mva og meh. Alt er individuelt etter hvor mye du tjener, hva slags informasjon ditt lokale skattekontor gir- det er. bare. så. mye. Mye mer enn jeg forventet. Økonomi på vidergående var fantastisk! Hva skjedde med Excel-kicket?

Jeg er den i heimen som setter opp regnskap og budsjetter. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg nyter synet av tall i systemer.
Jeg vil nyte dette også. Men først av alt vil jeg bare gjerne forstå.

Hvis noen har lyst til å gi meg en leksjon i dette; bank gjerne på. Jeg har te og sjokolade.